Noen drar på safari i Afrika for å overbevise seg sjøl om slikt, - andre reiser langt mot nord og skyter isbjørn fra et skutedekk. Er man ung og nøysom, kan man innskrenke seg til å ro over i Tromsdalen en vårdag.

I sitrende villskap og med intense bønner til min unge Gud fulgte jeg insektets lette flukt. Skjelvende stilte jeg på det når det slo seg ned på en solvarm stein og spilte ut sine strålende vinger. Generasjoner av varmblodige stimenn gråt i meg når flyet kastet seg ut i sommerdagens lysmette luft og flagret videre. De jublet i min jubel da jeg til slutt fanget dette levende smykke fra veikantens nesleskog og kverket det med en dråpe eter. Dette var min første jakt.

De løp så godt de maktet det på frostlamme bein. Jomfru Andersen lo høyt, og det hørtes ut som ei høne som har lagt egg i dølgsmål. -Sinnssvakt! hulket hun glad. -Jeg drikker meg alkefull i denne natt. Ellers begynner jeg å hyle. Å, fy til det aller flateste for et liv!

Og de gode borgere som spaserte langs Mellomveien på sin obligatoriske sommersøndagsformiddagstur, hva visste de vel om en liten jegers eventyr? De så en bleik og forvokset guttunge løpe om med et nett og et glass i neven. Merkelig beskjeftigelse, sa noen. Og andre syntes plutselig synd på både humle og veps og mygg, for i Tromsø skal man ikke øve mord om søndagen. Iallfall ikke før middag.

-Det er mennesket som betyder noget, ikke klædningen! - Den gamle dame er en forargerlig liberaler fnøs far. Jeg måtte imidlertid ha grei beskjed om hvor langt ærbødigheten vår skulle strekke seg; og jeg interpellerte om hilseplikten også gjald han Mathias Gokko som var en puslet vedsager og som uanstendig titulerte seg for «sagfører».

Da jeg neste gang traff ho Maria nord i Sykehusbakken, rev jeg lua av «helt til kneet» og bukket ærbødig. Hun stoppet forskremt og gav meg en overhøvling utover all rimelighet. – Det var grenselaust sjofelt, skreik hun, at en sånn storkarspøbel skulle holde ei skikkelig fattigkjerring for narr!

- Politigeneral er død, meldte jeg tilbake. - Godt! Sa Herman Lystig og bøyde seg mot den nedgående sol. Manitu smile. Ugh. Hvor er skalp?- Blekansikthøvding skallet, løy jeg. - Godt! Du brenne hans festning?- Brenne festning, og alle usle politisoldater dø.Men Tromsø gamle rådhus stod intakt iallefall i 1949 da jeg så det sist.

Men heller ikke dengang ble man uttatt til politikonstabel i Tromsø om man ikke hadde visse fysiske fortrinn. Og om kanskje ikke Vårherres utdeling av forstand til embetsmenn gjelder uavkortet for tjenestemenn i lavere lønnsklasser, så lærer dog konstabler visse yrkesmessige finesser. Både boksing og bryting er tillatelig når arrestanten er vrang.

Jeg skal nemlig vedde et dusin enkroneogfemtiøreskaker på at Tromsø bys herrer ikke vandrer gjennom Storgata med fiskehonker i morgentimer idag. Nei, dette hendte i de gamle dager da en koksei til åtte personer kostet kr. 0,75 etter øyemål.

I Sjøgata slengte vi pilbuer og sverd av tre. Vi stjal jernrør og monterte mitraljøser. Snøballer ble omdøpt til bomber. Vi sluttet å leke "indianer og hvit" og "ententen" gikk til kamp mot "de allierte". Vi og Tromsø og verden snudde et blad og marsjerte inn i en ny livsform, -hurtigere og hurtigere. Etter 1914 har himmelen aldri vært blå, og Herrens plog har skåret dypt gjennom mange riker på jorden. Mangt er snudd opp som før vendte ned; men herskerne har bare skiftet navn.